Nr. 14:
Norge kunne ha reddet Jødene over til
Sverige hadde de villet og prioritert det!
Faksmile til boka til
Marte Michelet.
Dessverre, selv om motstandsbevegelsen fikk vite det 3. mnd.
før Nazistene satte inn og førte nesten alle Jøder til Polen for å drepe dem.
Så fikk dette ikke motstandsbevegelsen til å gjøre noe aktivt for å føre Jødene
i sikkerhet i Sverige. Dette er skremmende lesning, og nedslående.
Her fra reportasje i Dagbladet om Marte Michelets nye bok
som skildrer hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den
jødiske befolkningen under andre verdenskrig.
Et kraftig oppgjør med
motstandsbevegelsen!
Jødeforfølgelsen er uten tvil den mørkeste hendelsen i norsk
krigshistorie. Den førte til at 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz,
de fleste med skipet Donau 26. november 1942, de siste med D/S Gotenland 23.
februar 1943. Hvorfor ble de ikke hjulpet av den norske motstandsbevegelsen?
Til nå har forklaringen vært at jødene ikke ville flykte da
de ble varslet, og at motstandsbevegelsen ikke rakk å hjelpe fordi aksjonen kom
så brått og overraskende. Disse forklaringene stilles det alvorlige spørsmål
ved i Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?».
Sønsteby visste
Den åpner med at hun blir overrakt et dokument hvor den
kjente historikeren Ragnar Ulstein
skriver til motstandsmannen Arvid Brodersen:
«Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk
beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.»
Opplysningen rokker ved den offisielle historien, og setter
Michelet på sporet av en helt ny historie om hvem som hjalp jødene og hvem som
var ansvarlige for at de ikke flyktet i tide.
I denne beretningen heter ikke heltene Jens Christian Hauge
eller Sønsteby. I stedet begynner den med tyske Helmuth von Moltke. Han
arbeidet for etterretningstjenesten Abwehr i Berlin, men tilhørte også en
motstandsbevegelse som forsøkte å styrte Hitler.
Etter okkupasjonen av Norge arbeidet hans nærmeste alliert,
Theodor Steltzer, som offiser for generalstaben i Oslo. I fritiden kom han i
kontakt med den omdiskuterte biskop Berggrav og motstandsmennene Brodersen og
Tore Gjelsvik.
Ingen reagerte
Michelets skildringer av hvordan disse ble introdusert for
hverandre i selskaper på Oslo-vest og i Henrik Sørensens kunstatelier i Oslo
rådhus, er noen av mange eksempler på hennes fine blikk for betydningsfulle
scener.
Her er det detaljer, møter og samtaler som driver handlingen
og avsløringene videre. Både på grunn av den fint oppbygde historien og de
mange rystende avsløringene, er «Hva visste hjemmefronten?» vanskelig å legge
fra seg.
Det er dette motstandsmiljøet von Moltke besøkte to ganger i
månedene før den første deportasjonen. Først i april 1942 og så i september.
Begge gangene varslet han om folkemordet i Europa og den forestående
jødeaksjonen i Norge. Michelet beskriver foranledningene til besøkene ned i
minste detalj. Hun diskuterer også kildekritisk omtaler av møtene for å forstå
hvorfor ikke motstandsbevegelsen reagerte.
I tillegg viser hun at det ikke bare var fra Tyskland
varslene om jødedeportasjonen kom. I kapitlet om Sønsteby står intervjuet han
ga til historiker Ulstein sentralt. Av det går det fram at Sønsteby ble
informert om jødeaksjonen sommeren 1942 av sine kontakter i politiet. Det er
helt nye opplysninger.
- Ja, jeg tror
krigshistorien må skrives om
At informasjonen i tillegg kom fra politiet, setter
rettssaken mot og frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød i et nytt lys. Siden
politiets påstander om at de ble informert om aksjonen først kort tid før den
fant sted, svekkes betraktelig.
Likegyldighet i
London
I likhet med i Tor Bomann-Larsens skildringer av krigen i
bøkene om Haakon og Maud, skifter også Michelet mellom Berlin, Oslo og London.
Det fører til at hendelsene i Norge trer tydeligere fram og sees i en større
sammenheng. I kapitlene om London er det framfor alt Arne Ording, som var en av
stemmene i Radio London, og utenriksminister Trygve Lie som står sentralt.
At Lie hadde jødefiendtlige holdninger, er godt kjent. Mer
overraskende er det at ellers grundige Ording så til de grader var likegyldig
og avvisende til rapportene om folkemordet på jødene.
Til tross for store oppslag i engelsk presse, ble
opplysningene i svært liten grad brakt videre til Norge og den illegale
pressen. Heller ikke fra London ble de norske jødene informert om hvilken fare
som truet, og det kom ingen initiativer om å hjelpe dem ut av den fortvilte
situasjonen.
«Hva visste hjemmefronten?» er en så betydningsfull bok at
det er vanskelig å sammenfatte den med raske sveip.
I det ene veldokumenterte kapitlet etter det andre skildrer
Michelet hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den jødiske
befolkningen.
Underveis diskuterer hun mulige forklaringer på hvorfor det
ikke ble iverksatt hjelpetiltak. Konklusjonene hun kommer fram til er
urovekkende, for det var ikke slik at motstandsbevegelsens likegyldige holdning
til jødene endret seg etter den første deportasjonen. I stedet for å hjelpe,
stengte motstandsbevegelsen sine fluktruter for jødene, hevder Michelet.
Til forskjell fra tidligere historikere legger hun ansvaret
for at jødene ikke kunne flykte i tide, hos hjemmefronten. Og viser at de ofte
var prisgitt hjelp fra norske menneskesmuglere som skulle sko seg økonomisk på
deres fortvilte situasjon.
Det er all grunn til å anta at «Hva visste hjemmefronten?»
kommer til å bli en av høstens mest diskuterte bøker.
Det er rett og slett årets viktigste bok og anbefales på det
sterkeste!
Kirken var likegyldig overfor jødene'
Marte Michelets nye bok kritiserer Den norske kirkes
manglende innsats under jødeforfølgelsen i Norge. – Jødene var ikke viktige
nok, sier Torleiv Austad.
Ble advart
Michelet mener Berggrav må ha blitt advart om at jødene
skulle arresteres og deporteres måneder før dette faktisk skjedde. Biskopen
satt da i husarrest, men hadde besøk av personer i motstandsbevegelsen som
visste om deportasjonene, blant annet den sentralt plasserte tyske
dobbeltagenten Helmuth Von Molkte. Molkte advarte andre norske motstandsfolk om
de kommende deportasjonene.
– Kunne kirken ha reddet noen av jødene hvis Berggrav hadde
delt denne informasjonen med noen?
– Absolutt. Det fantes prester overalt i landet, med et
enormt mobiliseringspotensiale. Men det var ingen som mobiliserte prestene,
sier Michelet.
Hun mener det kan virke som beskjeden om ikke å mobilisere
prestene kom fra øverste hold, og sier Berggrav mente det ville være «taktisk
dumt» å dra inn det han kalte «det ytterst eksplosive jødemoment» i Den norske
kirke (Dnk) sin motstandskamp.
Kirkehistoriker Torleiv Austad kjenner seg igjen i flere av
Michelets betraktninger. Han mener Berggrav og den øvrige kirkeledelsens
holdning til jødeforfølgelsen først og fremst preges av likegyldighet.
– De var mest opptatt av kirkens posisjon og rolle. Jødenes
vanskelige situasjon lå i periferien av det kirken kjempet for, og var ingen
hjertesak, sier han.
Et svik
I bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn fra 1942, der Dnk tok
avstand fra Nasjonal Samling (NS), ble forfølgelsen av jødene ikke nevnt.
– Berggrav fikk tatt punktet om jødene ut, fordi det ikke
passet inn i den visjonen kirken hadde med dokumentet, sier Michelet.
Hun karakteriserer
Dnks forhold til jødeforfølgelsene som «ambivalent».
– De protesterte ikke da registreringen av norske jøder
begynte, ei heller da jødeforfølgelsen ble trappet opp. Det ble skrevet et
protestbrev i november 1942, men dette ble først lest opp i kirkene i desember,
da deportasjonene for lengst var i gang.
– Hva hadde skjedd hvis kirkens fordømmelse av
jødeforfølgelsen hadde kommet i september, og ikke i november, Torleiv Austad?
– Hadde de protestert i september, ville det lagt et stort
press på NS. Det er ikke utelukket at NS hadde nektet å være med på
arrestasjonen av jødene hvis kirken hadde sagt ifra.
Austad karakteriserer kirkens likegyldighet var «et svik mot
norske jøder».
– Men selv om det var Berggrav som tok ut formuleringen om
jødene, var han tydelig i sin avvisning av antisemittisme, og protesterte for
eksempel om loven som forbød ekteskap mellom jøder og nordmenn.
Mektig
Michelet beskriver hvordan den kristne motstandsbevegelsen
begrunnet kampen mot nazistene i at de representerte hedenske verdier som var i
strid med det kristne grunnsynet.
– Og da passet ikke jødene inn, siden de også representerte
«hedningene», sier forfatteren.
Hun mener Berggrav
hadde et «rart og ambivalent forhold til jødene».
– Etter krigen forfalsket han blant annet et dagboknotat der
han later som om han hadde en annen holdning til jødene enn han egentlig hadde
i krigens første dager. Berggrav er en av de få som uttaler seg eksplisitt om
sine taktiske overveielser rundt dette spørsmålet. Han sier at kirken må holde
seg unna det ytterst kontroversielle jødemomentet fordi det er splittende, sier
Michelet.
Vitnet for
Gestapo-offiser
I boken beskriver Michelet også hvordan Eivind Berggrav, Ole
Hallesby og Ludvig Hope vitnet til fordel for Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner
i rettsopprøret etter krigen. Wagner var blant lederne i aksjonen mot jødene
som ble deportert i DS Donau i november 1942.
Michelet hevder at Berggrav ble bearbeidet av Gestapo, og
hadde sympati for Wagner, som også var teolog.
Hun siterer et privat brev som Berggrav sendte til Wagner
etter krigen der han sier at han «hele tiden har hatt følelsen av at De
egentlig er et godt menneske» og at han ikke kan «finne at de hadde ansvaret
for jøde-affæren».
Berggrav skal imidlertid ikke ha visst om hvilken skjebne
som ventet jødene som ble deportert med DS Donau. Torleiv Austad forteller at
det i Berggravs almanakk fra 26. oktober 1942 står beskrevet at han så DS Donau
seile ut Oslofjorden fra sin hytte i Asker, der han satt i husarrest. I
almanakken skrev Berggrav også ett ord, Israel, forteller Austad.
Sjokkert barnebarn
Eivind Berggravs barnebarn, Dag Henrik Berggrav, var til
stede på Michelets pressekonferanse torsdag. Han er sjokkert over bestefarens
uttalelser om jødene.
– Men det virker som det er et trekk i vår tid at helter
blir gjort om til syndebukker. Bestefar måtte nok ta en del avgjørelser i en
særs presset situasjon, og det tror jeg vi må ha som bakteppe når vi skal tolke
de beslutningene han og kirken tok den gangen, sier han.
Etterpåklok
Berggrav trekker paralleller til da president Barack Obama
ble bedt om å be om unnskyldning overfor japanerne for atombombene som ble
sluppet over Hiroshima og Nagasaki.
– Obama repliserte med å si at: «Etter å ha vært president i
snart åtte år vet jeg hvor vanskelig det er å ta beslutninger i vanskelig og
pressede situasjoner. Og da spesielt i krigssituasjoner. Derfor er det umulig
for meg å be om unnskyldning for en beslutning president Truman tok i sin tid».
Det er alltid lett å si hva man burde gjort i etterpåklokskapens lys, sier
Berggrav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar