fredag 21. juni 2019

Nr. 16: Jesus sa, hva dere har gjort imot en av mine minste (Jødene/Israel) brødre, har dere gjort imot meg!


Nr. 16:
Jesus sa, hva dere har gjort imot en av mine minste (Jødene/Israel) brødre, har dere gjort imot meg!

Menighetens og kirkenes største forsømmelse har vært å ikke hjelpe Israelittene eller Jødene med økonomisk hjelp og bistand!

Etter min forståelse av Guds ord og Jesu lære har den kristne menighet ikke bare sviktet, men misforstått, lærer feil og den kristendommen som da står frem er mer Antikristelig enn den ligner på ekte, sanne og bibelsk kristendom.

Bilde at Israel som er det «forsømte» område for de kristne. Vi har et ansvar, et meget stort ansvar å hjelpe Israels barn med både å komme hjem, Samt å hjelpe de både i sitt eget land og hvor ellers de er og befinner seg.




Jesus sa at det dere har gjort mot en av mine minste brødre – de andre Israelittene eller Jødene – det hadde vi gjort imot ham!

Matt. 25. 40 Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hvad I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.

Det er hva vi har gjort imot andre Israelitter vil ligge der som en avgjørende faktor hvordan Herren ser på oss. Derfor er vi ansvarlige å hjelpe Israel i dag fremfor noen andre. Her er ansvaret aller størst på oss kristne, og jeg vil også gå så langt at ansvaret ligger også tungt på andre frie, vestlige og demokratiske nasjoner som har muligheten til å hjelpe som ingen andre!

Grunnteksten, hva sier den i Matteus 25?
Det er brukt det greske ordet: «adelphōn». Som betyr brødre, så dette ordet er helt i samsvar med vår Norske bibel, og det er det dessverre ikke alltid da Guds ord er veldig dårlig oversatt enkelte steder.

I Vers 45 står følgende: 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hvad I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.

Skal vi forstå dette at akkurat som vi hjelper først og fremst vår egen familie, slik skal vi hjelpe Israel? Riktig, de er våre nærmeste slaktinger på det åndelig område. Har vi glemt dette? Jesus selv sa følgende:
Joh.e. 4. 22 I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene.

Jesus selv sa følgende:
«For frelsen kommer fra jødene»!

Jeg tror vi har sviktet her, og unnlatt å hjelpe og ta vare på Jødene, både åndelig og praktisk. Ikke minst økonomisk har vi et stort, stort ansvar å hjelpe.
Jesus i Matteus 25 så var hjelpen da først og fremst rettet imot å legge det praktisk til rette slik at de hadde mat i magen og ikke gikk rundt og var sultne eller frøs. Dette innbefatter selvfølgelig vår eksistens som menneske å ha det vi trenger til for å leve et normalt liv. Er dette noe som står i lag i dag? Ja!
Og hvordan står det f.eks. til med de Israelittene/Jødene som bor i Israel i dag?

Jeg sakser her ut i fra avisen Dagen:
Ny rapport: Hver tredje israeler lever i fattigdom.
Fattigdommen i Israel er langt større enn det myndighetenes tall viser, hevder ny rapport.

Om lag 2,6 millioner, eller hver tredje israeler, lever nå i fattigdom, viser rapporten fra Latet-stiftelsen.

Stiftelsen, som representerer 150 lokale hjelpeorganisasjoner som arbeider blant fattige og hjemløse i Israel, mener det står langt verre til enn det myndighetene vil innrømme, skriver Ynetnews.

Går sultne til sengs

Det statlige National Insurance Institute la forrige uke fram en rapport som viser at 1,6 millioner israelere lever under fattigdomsgrensa. Virkeligheten er altså enda verre, går det fram av Latets rapport, som blant annet viser at hvert fjerde barn i familier på sosialhjelp går sultne til sengs flere ganger i måneden.

Av barna i familier som mottar hjelp, må 36 prosent arbeide for å bidra til familieøkonomien. Latet-rapporten viser også en dramatisk økning i antall familier som av økonomiske grunner er tvunget til å sende barna på statlige internatskoler.

Fattige gamle

Også blant Israels eldre er fattigdom utbredt. Antall eldre som ikke har råd til nødvendige legemidler og behandling, har økt med 14 prosent, og over 70 prosent av dem som mottar statlig eller privat sosialhjelp, forteller at de ikke får nok til å kunne holde sulten unna.

Hver tiende av dem forteller at de leter etter mat i andre folks søppelkasser, og tigger etter småpenger.

Mange barn

Latet-rapporten bygger på tre undersøkelser. Den første av dem er foretatt blant mottakere av sosialhjelp fra frivillige organisasjoner i Israel.

Den andre undersøkelsen bygger på informasjon fra rundt 100 suppekjøkken, mens den tredje har spurt et utvalg israelere om hvordan det står til med privatøkonomien.

På bakgrunn av dette konkluderer Latet med at 2,55 millioner israelere nå lever under fattigdomsgrensa, av en befolkning på rundt 8 millioner. Blant de fattige er det 932.000 barn.
(sitat slutt).

Sluttkommentar:

Hvordan kan vi hjelpe? Du kan hjelpe på flere måter, du kan sende inn til oss. Og merke gaven med Israel/Jøder etc. så skal vi videreformidle gaven. Håper å kunne begynne med et eget prosjekt her senere, men først må vi bygge opp en menighet eller orginasjon som kan utføre dette. Har veldig lyst til å hjelpe dagens Israelitter, der behovene egentlig er formidable. Har ikke lyst at hva Jonas Gahr Støre sa skal være tilfelle med oss her i Norge da han ble spurt om hvorfor Norge ikke hjalp Israel, men kun Palestin-Araberne. Israel klarte seg selv og var ansvarlig for Palestin-Arabernes problemer. Verre og mer løgnaktig enn dette kan en ikke si det. Men nok om det! Vil du hjelpe? Send inn penger her og merk gaven:

Her er kontonummeret i DNB: 0535 06 05845

Vær velsignet i den Herre Jesu Kristi Navn!

Mulighetene er mange, men da må vi stå sammen og hjelpe hverandre fremover i tjenesten!

Matt. 25. 44 Da skal også de svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hvad I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.

Hvem er dine mine minste? Det er fremfor alt Israels barn, hvordan vi har behandlet andre Israelitter, det er slik vi også har behandlet Jesus talte han selv om! Jeg tror på å hjelpe alle. Men fremfor alle skal vi hjelpe våre egne. Dette er andre troende og Israels barn!

Relaterte linker:
http://blog.janchristensen.net/2014/07/nr-834-historien-til-landet.html
http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-371-jdehate-er-sterkt-et-utdrag-fra.html
http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-297-israel-utvelgelse-navrende.html
http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-216-palestinerne-har-sin-egen-stat.html
http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-194-den-store-trengsel.html

torsdag 24. januar 2019

Nr. 15: Juda Makkabi og Hanukka-festen!


Nr. 15:
Juda Makkabi og Hanukka-festen!

Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

For jødene betydde det at de måtte glemme sine hellige skrifter, og at alle jødiske bud ble opphevet. Avgudstempler skulle bygges, urene dyr skulle ofres og den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden. 6. desember 167 før vår tidsregning, ble ødeleggelsens styggedom, et avgudsalter for den greske guden Zevs, reist på brennofferalteret i Tempelet i Jerusalem (1. Makk. 1,54).

Statue av Zevs Fidias skapte den 12 meter høye statuen av Zevs ved Olympia ca. 435 f.Kr. Dette var kanskje den mest berømte skulpturen i antikke Hellas, her i en tenkt utgave på en gravering fra 1500-tallet.



Det Norske Bibelselskap utgav 1988 Apokryfene på nytt, skrifter som ikke er tatt med i Bibelen, men som tilhører epoken på ca. 400 år fra det vi kristne kaller Det gamle testamentets og fram til Det nye testamentets tid. Blant disse skriftene finner vi Makabeerbøkene. De forteller om den historiske bakgrunnen for Hanukka, lysfesten, som […]

Det Norske Bibelselskap utgav 1988 Apokryfene på nytt, skrifter som ikke er tatt med i Bibelen, men som tilhører epoken på ca. 400 år fra det vi kristne kaller Det gamle testamentets og fram til Det nye testamentets tid.

Blant disse skriftene finner vi Makabeerbøkene. De forteller om den historiske bakgrunnen for Hanukka, lysfesten, som jøder over hele verden feirer den dag i dag, og som var Jesu “jul”. Makabeertida varte fra 167 til 63 f. Kr.

En meget godt kjent salme i kristenheten er “Deg være ære, Herre over dødens makt.” Tonen til denne salmen er skrevet av en av kristenhetens største komponister, Georg Fiedrich Händel. Melodien og den oprinnelige teksten er imidlertid ikke knyttet først og fremst til Kristendommen, men hører hjemme i oratoriet Judas Makabeus, som er en hyldest til en av jødedommens største frigjøringshelter, Juda Makkabi (Hammeren).

Etter at jødene hadde vært 70 år i fangenskap i Babylon, gav perserkongen, som nå hadde tatt makten også over Babylonkia, dem lov til å vende tilbake til sitt land. Også israelere som var ført i fangenskap til Asyria 722 f. Kr, begynte å søke tilbake til hjemlandet. Men mange ble imidlertid igjen i utlandet, der de nå hadde etablert en ny tilværelse. De som dro hjem, økte med tiden i antall, og Jerusalem begynte så smått på ny å få betydning i den jødiske verden. Men landet var et av mange land som stod under overherredømme av det store persiske riket.

Så kom en ny epoke. Fra vest kom makedoneren Alexsander den store og knuste perserkongen i slaget ved Issos i 333 f. Kr. Slik kom det jødiske riket under en religiøs og kulturell påvirkning som var entydig gresk, selv om landet senere ble styrt både fra Egypt, og så fra Syria. Gresk tanke og språk preget imidlertid det indre middelhavsområdet i århundrer.

Da den syriske kongen Antiokus IV Epifanes, som Profeten Daniel profeterte om (Dan. 7,8), kom til makten, ble det ille å være troende jøde. Det begynte med at jøder som orienterte seg i hedensk lei, gikk til kongen og fikk tillatelse til å følge gresk lov og rett i stedet for den jødiske (1. Mak. 1, 13 fg). De gikk så langt at de lot seg operere for å skjule sporene etter omskjærelsen.

Det neste trekket kom fra Antiokus selv. Han førte krig mot romerne om herredømmet over Egypt. Slik gikk hans veg også over Judea. Han marsjerte med en mektig hær opp mot Jerusalem. I overmot røvet han tempelets skatter. Mange ble drept under denne aksjonen. To år senere sendte han igjen en hær mot byen, plyndret den, satte den i brann og rev ned både murer og hus. Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg. Så sendte han ut en forordning om at under hans styre skulle det bare være et rike, med ett folk og èn tro.

For jødene betydde det at de måtte glemme sine hellige skrifter, og at alle jødiske bud ble opphevet. Avgudstempler skulle bygges, urene dyr skulle ofres og den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden. 6. desember 167 før vår tidsregning, ble ødeleggelsens styggedom, et avgudsalter for den greske guden Zevs, reist på brennofferalteret i Tempelet i Jerusalem (1. Makk. 1,54).

Nordvest for Jerusalem lå den lille byen Mode`in. Der bodde presten Mattatja med sin familie. Den syriske kongens menn lovet Mattatja, som var en leder i byen, at han og hans sønner skulle få stor belønning om de ville ofre avgudsoffer. Dette avviste Mattatja med sterke ord. Da en annen jøde ville utføre ofringen, drepte presten ham og kongens befalingsmann. Avgudsalteret rev han ned.

I ødemarken samlet det seg nå troende jøder med sine familier under Mattatja og hans sønners ledelse. Derfra drev de geriljakrig mot fienden samtidig som de rev ned avgudsaltere omkring i landet, og omskar alle smågutter innen Judarikets grenser. Etter at Mattatja døde i 167 f. Kr. , ble sønnen, Juda Makkabi, leder for opprørerne. De fire brødrene hans stod sammen med ham i kampen, og alle er blitt berømmet for sin klokskap og sitt mot. Juda er gått inn i historien som et militært genie. Flokken rundt Makabèerbrødrene vokste seg stadig større. Hans relativt små hæravdelinger angrep ustanselig de store, men desto mer tungrodde syriske styrkene. Etter tre års blodig krig med flere store slag, inntok Juda og hans menn Jerusalem og gjenopprettet den jødiske tempeltjenesten. Tradisjonen forteller at da de kom fram til tempelet, fant de bare nok hellig, innvid olje til lysestaken for èn dag. Men dag etter dag i åtte dager brant den hellige ilden. I åtte dager feiret de troende gjeninnvielsen av Tempelet med stor glede. Med grønne grener og palmeblader i hendene sang de lovsanger til Herren. Da feiringen var over, hadde tempelets trofaste fått tak i ny, innvidd olje. Siden er Juda Makkabi i over to tusen år blitt stående som helt og ideal for det jødiske folk.

Etter den første festen etter innvielsen av tempelet, ble det ved offentlig forordning og etter felles vedtak bestemt av det nye, selvstendige folket at hele det jødiske folk hvert år skulle feire disse dagene (2. Makk. 10,8). Og slik er det. Hanukka, som festen blir kalt, blir feiret hvert år, og til minne om lampeoljen som brant i åtte dager, tennes hanukkalysene. Et lys blir tent til minne om den ene dagens forsyning av olje. Så blir det brukt til å tenne de åtte andre lysene, et nytt i tillegg til de andre for hver dag, til alle lysene brenner I over to tusen år har lovprisningen lydt:

Lovpris Hans hellige navn,
all verdens konge og vår Gud!
Han er det som har gitt oss livet.
Han har bevart oss,
og han har ført oss til idag.
Amen.

Gjendiktet etter Siddur.
(Jødisk bønnebok).

1. Makkabeerbok 1, 41-64:

    Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

    Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

    Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

    Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

    På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

    Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.

fredag 9. november 2018

Nr. 14: Norge kunne ha reddet Jødene over til Sverige hadde de villet og prioritert det!


Nr. 14:
Norge kunne ha reddet Jødene over til Sverige hadde de villet og prioritert det!

Faksmile til boka til Marte Michelet. 



Et kraftig oppgjør med motstandsbevegelsen


Dessverre, selv om motstandsbevegelsen fikk vite det 3. mnd. før Nazistene satte inn og førte nesten alle Jøder til Polen for å drepe dem. Så fikk dette ikke motstandsbevegelsen til å gjøre noe aktivt for å føre Jødene i sikkerhet i Sverige. Dette er skremmende lesning, og nedslående.

Her fra reportasje i Dagbladet om Marte Michelets nye bok som skildrer hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den jødiske befolkningen under andre verdenskrig.

Et kraftig oppgjør med motstandsbevegelsen!

Jødeforfølgelsen er uten tvil den mørkeste hendelsen i norsk krigshistorie. Den førte til at 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz, de fleste med skipet Donau 26. november 1942, de siste med D/S Gotenland 23. februar 1943. Hvorfor ble de ikke hjulpet av den norske motstandsbevegelsen?

Til nå har forklaringen vært at jødene ikke ville flykte da de ble varslet, og at motstandsbevegelsen ikke rakk å hjelpe fordi aksjonen kom så brått og overraskende. Disse forklaringene stilles det alvorlige spørsmål ved i Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?».

Sønsteby visste

Den åpner med at hun blir overrakt et dokument hvor den kjente historikeren Ragnar Ulstein skriver til motstandsmannen Arvid Brodersen:

«Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.»

Opplysningen rokker ved den offisielle historien, og setter Michelet på sporet av en helt ny historie om hvem som hjalp jødene og hvem som var ansvarlige for at de ikke flyktet i tide.

I denne beretningen heter ikke heltene Jens Christian Hauge eller Sønsteby. I stedet begynner den med tyske Helmuth von Moltke. Han arbeidet for etterretningstjenesten Abwehr i Berlin, men tilhørte også en motstandsbevegelse som forsøkte å styrte Hitler.

Etter okkupasjonen av Norge arbeidet hans nærmeste alliert, Theodor Steltzer, som offiser for generalstaben i Oslo. I fritiden kom han i kontakt med den omdiskuterte biskop Berggrav og motstandsmennene Brodersen og Tore Gjelsvik.

Ingen reagerte

Michelets skildringer av hvordan disse ble introdusert for hverandre i selskaper på Oslo-vest og i Henrik Sørensens kunstatelier i Oslo rådhus, er noen av mange eksempler på hennes fine blikk for betydningsfulle scener.

Her er det detaljer, møter og samtaler som driver handlingen og avsløringene videre. Både på grunn av den fint oppbygde historien og de mange rystende avsløringene, er «Hva visste hjemmefronten?» vanskelig å legge fra seg.

Det er dette motstandsmiljøet von Moltke besøkte to ganger i månedene før den første deportasjonen. Først i april 1942 og så i september. Begge gangene varslet han om folkemordet i Europa og den forestående jødeaksjonen i Norge. Michelet beskriver foranledningene til besøkene ned i minste detalj. Hun diskuterer også kildekritisk omtaler av møtene for å forstå hvorfor ikke motstandsbevegelsen reagerte.

I tillegg viser hun at det ikke bare var fra Tyskland varslene om jødedeportasjonen kom. I kapitlet om Sønsteby står intervjuet han ga til historiker Ulstein sentralt. Av det går det fram at Sønsteby ble informert om jødeaksjonen sommeren 1942 av sine kontakter i politiet. Det er helt nye opplysninger.

- Ja, jeg tror krigshistorien må skrives om

At informasjonen i tillegg kom fra politiet, setter rettssaken mot og frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød i et nytt lys. Siden politiets påstander om at de ble informert om aksjonen først kort tid før den fant sted, svekkes betraktelig.

Likegyldighet i London

I likhet med i Tor Bomann-Larsens skildringer av krigen i bøkene om Haakon og Maud, skifter også Michelet mellom Berlin, Oslo og London. Det fører til at hendelsene i Norge trer tydeligere fram og sees i en større sammenheng. I kapitlene om London er det framfor alt Arne Ording, som var en av stemmene i Radio London, og utenriksminister Trygve Lie som står sentralt.

At Lie hadde jødefiendtlige holdninger, er godt kjent. Mer overraskende er det at ellers grundige Ording så til de grader var likegyldig og avvisende til rapportene om folkemordet på jødene.

Til tross for store oppslag i engelsk presse, ble opplysningene i svært liten grad brakt videre til Norge og den illegale pressen. Heller ikke fra London ble de norske jødene informert om hvilken fare som truet, og det kom ingen initiativer om å hjelpe dem ut av den fortvilte situasjonen.

«Hva visste hjemmefronten?» er en så betydningsfull bok at det er vanskelig å sammenfatte den med raske sveip.

I det ene veldokumenterte kapitlet etter det andre skildrer Michelet hvilke fatale konsekvenser norsk likegyldighet fikk for den jødiske befolkningen.

Underveis diskuterer hun mulige forklaringer på hvorfor det ikke ble iverksatt hjelpetiltak. Konklusjonene hun kommer fram til er urovekkende, for det var ikke slik at motstandsbevegelsens likegyldige holdning til jødene endret seg etter den første deportasjonen. I stedet for å hjelpe, stengte motstandsbevegelsen sine fluktruter for jødene, hevder Michelet.

Til forskjell fra tidligere historikere legger hun ansvaret for at jødene ikke kunne flykte i tide, hos hjemmefronten. Og viser at de ofte var prisgitt hjelp fra norske menneskesmuglere som skulle sko seg økonomisk på deres fortvilte situasjon.

Det er all grunn til å anta at «Hva visste hjemmefronten?» kommer til å bli en av høstens mest diskuterte bøker.

Det er rett og slett årets viktigste bok og anbefales på det sterkeste!

Kirken var likegyldig overfor jødene'

Marte Michelets nye bok kritiserer Den norske kirkes manglende innsats under jødeforfølgelsen i Norge. – Jødene var ikke viktige nok, sier Torleiv Austad.

Ble advart

Michelet mener Berggrav må ha blitt advart om at jødene skulle arresteres og deporteres måneder før dette faktisk skjedde. Biskopen satt da i husarrest, men hadde besøk av personer i motstandsbevegelsen som visste om deportasjonene, blant annet den sentralt plasserte tyske dobbeltagenten Helmuth Von Molkte. Molkte advarte andre norske motstandsfolk om de kommende deportasjonene.

– Kunne kirken ha reddet noen av jødene hvis Berggrav hadde delt denne informasjonen med noen?

– Absolutt. Det fantes prester overalt i landet, med et enormt mobiliseringspotensiale. Men det var ingen som mobiliserte prestene, sier Michelet.

Hun mener det kan virke som beskjeden om ikke å mobilisere prestene kom fra øverste hold, og sier Berggrav mente det ville være «taktisk dumt» å dra inn det han kalte «det ytterst eksplosive jødemoment» i Den norske kirke (Dnk) sin motstandskamp.

Kirkehistoriker Torleiv Austad kjenner seg igjen i flere av Michelets betraktninger. Han mener Berggrav og den øvrige kirkeledelsens holdning til jødeforfølgelsen først og fremst preges av likegyldighet.

– De var mest opptatt av kirkens posisjon og rolle. Jødenes vanskelige situasjon lå i periferien av det kirken kjempet for, og var ingen hjertesak, sier han.

Et svik

I bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn fra 1942, der Dnk tok avstand fra Nasjonal Samling (NS), ble forfølgelsen av jødene ikke nevnt.

– Berggrav fikk tatt punktet om jødene ut, fordi det ikke passet inn i den visjonen kirken hadde med dokumentet, sier Michelet.

Hun karakteriserer Dnks forhold til jødeforfølgelsene som «ambivalent».

– De protesterte ikke da registreringen av norske jøder begynte, ei heller da jødeforfølgelsen ble trappet opp. Det ble skrevet et protestbrev i november 1942, men dette ble først lest opp i kirkene i desember, da deportasjonene for lengst var i gang.

– Hva hadde skjedd hvis kirkens fordømmelse av jødeforfølgelsen hadde kommet i september, og ikke i november, Torleiv Austad?

– Hadde de protestert i september, ville det lagt et stort press på NS. Det er ikke utelukket at NS hadde nektet å være med på arrestasjonen av jødene hvis kirken hadde sagt ifra.

Austad karakteriserer kirkens likegyldighet var «et svik mot norske jøder».

– Men selv om det var Berggrav som tok ut formuleringen om jødene, var han tydelig i sin avvisning av antisemittisme, og protesterte for eksempel om loven som forbød ekteskap mellom jøder og nordmenn.

Mektig

Michelet beskriver hvordan den kristne motstandsbevegelsen begrunnet kampen mot nazistene i at de representerte hedenske verdier som var i strid med det kristne grunnsynet.

– Og da passet ikke jødene inn, siden de også representerte «hedningene», sier forfatteren.

Hun mener Berggrav hadde et «rart og ambivalent forhold til jødene».

– Etter krigen forfalsket han blant annet et dagboknotat der han later som om han hadde en annen holdning til jødene enn han egentlig hadde i krigens første dager. Berggrav er en av de få som uttaler seg eksplisitt om sine taktiske overveielser rundt dette spørsmålet. Han sier at kirken må holde seg unna det ytterst kontroversielle jødemomentet fordi det er splittende, sier Michelet.

Vitnet for Gestapo-offiser

I boken beskriver Michelet også hvordan Eivind Berggrav, Ole Hallesby og Ludvig Hope vitnet til fordel for Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner i rettsopprøret etter krigen. Wagner var blant lederne i aksjonen mot jødene som ble deportert i DS Donau i november 1942.

Michelet hevder at Berggrav ble bearbeidet av Gestapo, og hadde sympati for Wagner, som også var teolog.

Hun siterer et privat brev som Berggrav sendte til Wagner etter krigen der han sier at han «hele tiden har hatt følelsen av at De egentlig er et godt menneske» og at han ikke kan «finne at de hadde ansvaret for jøde-affæren».

Berggrav skal imidlertid ikke ha visst om hvilken skjebne som ventet jødene som ble deportert med DS Donau. Torleiv Austad forteller at det i Berggravs almanakk fra 26. oktober 1942 står beskrevet at han så DS Donau seile ut Oslofjorden fra sin hytte i Asker, der han satt i husarrest. I almanakken skrev Berggrav også ett ord, Israel, forteller Austad.

Sjokkert barnebarn

Eivind Berggravs barnebarn, Dag Henrik Berggrav, var til stede på Michelets pressekonferanse torsdag. Han er sjokkert over bestefarens uttalelser om jødene.

– Men det virker som det er et trekk i vår tid at helter blir gjort om til syndebukker. Bestefar måtte nok ta en del avgjørelser i en særs presset situasjon, og det tror jeg vi må ha som bakteppe når vi skal tolke de beslutningene han og kirken tok den gangen, sier han.

Etterpåklok

Berggrav trekker paralleller til da president Barack Obama ble bedt om å be om unnskyldning overfor japanerne for atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki.

– Obama repliserte med å si at: «Etter å ha vært president i snart åtte år vet jeg hvor vanskelig det er å ta beslutninger i vanskelig og pressede situasjoner. Og da spesielt i krigssituasjoner. Derfor er det umulig for meg å be om unnskyldning for en beslutning president Truman tok i sin tid». Det er alltid lett å si hva man burde gjort i etterpåklokskapens lys, sier Berggrav.



tirsdag 18. september 2018

Nr. 13: Opptakten til den 3. verdenskrig, Gog krigen er i gang, nå ble et Russisk fly skutt ned og Israel får skylden!

Nr. 13:
Opptakten til den 3. verdenskrig, Gog krigen er i gang, nå ble et Russisk fly skutt ned og Israel får skylden!


Jeg skrev: Opptakten til den 3. verdenskrig, Gog krigen er i gang, nå ble et Russisk fly skutt ned og Israel får skylden!
Kunne heller ha skrevet at innledningen har begynt, da Russland nærmer seg mer og mer Israel som de vil angripe på mange måter imot sin vilje. Men de vil angripe Israel med sine allierte, og live et forferdelig nederlag, som alle vil erfare som går imot Israel.


Bilde fra krig – som vil være som en liten kinaputt imot hva som kommer i med den store trengsel som vil innbefatte 3. verdenskrig ved Gog krigen og 4. verdenskrig og den siste Verdenskrig, den 4. ved Harmageddon slaget. Etter siste verdenskrig vil menneskene være sjeldne på jorden, før det kommende 1000 års riket.




Jesaja 24. Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.  2 Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.  3 Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.  4 Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.  5 Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.  6 Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

Fra ABS nyheter:

Russiske myndigheter anklager Israel for en «internasjonal provokasjon» etter at et russisk fly ble skutt ned av det syriske rakettforsvaret ved et uhell.

Ifølge det russiske forsvarsdepartementet presset israelske fly det russiske rekogniseringsflyet inn i et område der det ble utsatt for raketter fra det syriske luftforsvaret.

Israel brukte det russiske flyet som skjold, framholder departementet og kaller hendelsen for «en internasjonal provokasjon».

En talsmann sier at israelske jagerfly brukte det russiske flyet som dekning slik at de unngikk å bli truffet av det sovjetproduserte, syriske rakettforsvaret mens de angrep mål i den syriske Latakia-provinsen.

15 russere mistet livet

Det var 15 personer om bord i det russiske flyet, som var et rekognoseringsfly av typen Il-20. Flyet styrtet i Middelhavet, der det tirsdag pågikk en leteoperasjon. Alle om bord antas å være døde.

– Som følge av det israelske militærets uansvarlige handlinger, er 15 russiske soldater døde. Vi anser disse provoserende handlingene fra Israel som fiendtlige, sier talsmann for det russiske militæret, Igor Konasjenkov.

I en uttalelse fra militæret heter det også at Russland forbeholder seg retten til å gjengjelde angrepet overfor Israel.

Syria skjøt ned russisk militærfly ved et uhell

– Ett minutts varsel

Israel anklages også for kun å ha gitt ett minutts varsel før angrepet ble iverksatt, noe som skal ha gjort det umulig for det russiske flyet å komme seg unna.

Flyet som ble skutt ned er et firemotors propellfly, ikke ulikt det amerikanske Orion.
(sitat slutt).

Israel svarer og gir Syria og Iran skylden, som rett og riktig er.

Fra Resett:

Israelske myndigheter uttrykker sorg over de 15 som døde da et russisk fly ble skutt ned av syrisk luftvern og legger skylden på det syriske regimet og Iran.

– Israel gir uttrykk for sorg over den døde besetningen på det russiske flyet som ble skutt ned mandag kveld av syrisk antiluftskyts, heter det i den første offisielle uttalelsen fra den israelske hæren tirsdag.

– Israel holder Assad-regimet, hvis militære skjøt ned det russiske flyet, fullt ansvarlig for denne hendelsen. Israel holder også Iran og Hizbollah-terrororganisasjonen ansvarlig for denne ulykksalige hendelsen, heter det videre.

Israel bestrider også den russiske versjonen av hendelsen der det heter at israelske jagerfly brukte det russiske flyet som skjold for selv å unngå å bli truffet.

– Under angrepet mot mål i Latakia var det russiske flyet som ble truffet, utenfor rekkevidde for vår operasjon, heter det i uttalelsen.
annonse

– Da den syriske hæren sendte opp raketter som rammet det russiske flyet, var de israelske flyene allerede tilbake i israelsk luftrom, står det i uttalelsen fra Israel.

Russland skylder på Israel for nedskytingen. Russland reagerte med å kalle Israels ambassadør i Moskva inn på teppet, og med at forsvarsminister Sergej Sjoigu ringte til sin israelske motpart for å si at han holder Israel ansvarlig.
(sitat slutt).

Dette er selvfølgelig opptakten til den 3. verdenskrig vi ser, og dessverre de aller fleste er ikke klar over det, da de ikke har studert skriften, Guds ord.

2 Pet. 1. 19 Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter, 20 idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; 21 for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

Vi har skrevet forholdsvis mye om dette, i flere artikler og i mine bibelkommentarer Johannes Åpenbaring
Ta deg tid til å sette deg inn i disse meget dramatiske, spennende og kraftfulle begivenheter som vi finner at Guds ord omtaler på forhånd før det skjer.



Anbefaler også en bok som vi har gratis liggende ute tilgjengelig for alle, som omtaler disse begivenheter.


Det er boken bibelens Store Profetier - John F. Walvoord.

Russlands siste forsøk på verdensherredømme!

Bakgrunn I det tjuende århundre har Russlands vekst og fall, den største og mest betydningsfulle staten i det tidligere Sovjetsamveldet, vært en hovedfaktor i verdenshistorien. Den dominerende russiske staten vil overleve og innta en sentral plass i begivenhetene. Det er den store makten nord for Israel. Det dramatiske profetiske bildet av Russlands siste forsøk på et verdens herredømme, beskrevet i Esekiel 38,1-39,24, plasseres i en profetisk sammenheng som relaterer til Israels gjenopprettelse. I Esekiel 37,1-28 beskrives Israels gjenopprettelse som nasjon og deres oppstandelse fra de døde i tiden for det annet komme symbolsk ved dalen med de tørre ben, de som vekkes til live. Etter beskrivelsen av Russlands krig i Esekiel 38,1-39,24, kommer ytterligere en profeti om Israels samling i deres land, som en fase i gjenopprettelsen. Konflikten med Russland ses altså i dette endetidsperspektivet. Politisk sett danner de raske begivenhetene i endens tid bakgrunnen for krigen. I endetiden vil ti nasjoner slå seg sammen under en romersk hersker og danne et gjenoppstått Romerrike. Denne herskeren vil inngå en sjuårs fredspakt med Israel, slik det står i Daniel 9,27. En eller annen gang i løpet av disse sju år som går forut for det annet komme, vil Russland angripe Israel. De siste sju år vil bli delt i to halvdeler. Den første halvdelen blir en fredstid, mens den andre vil utgjøre den store trengsel, som skal kulminere med Harmageddon. Som profetert i Esekiel 38, vil Russland angripe

Israel i en fredstid, i et forsøk på å erobre landet og etablere en dominerende posisjon i Midt-Østen. Selv om Israel militært sett er langt overlegen de landene som ligger omkring, har man lenge fryktet muligheten for et russisk angrep. Russland har nok mistet mye av sin glans som verdensmakt, men landet utgjør fremdeles en formidabel maktfaktor, som kan knuse et lite land som Israel, hvis det skjer ved et overraskende angrep, som det Esekiel beskriver. Et inngående studium av kapitlet åpenbarer mye om endetids begivenheter, som fører fram til Kristi annet komme.
Invasjonsstyrken Esekiel skriver at hovedstyrken av den militære invasjonshæren som angriper Israel, vil komme fra landet Magg:
«Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, og profeter imot ham! Du skal si. Så sier Herren Herren: Se, jeg er imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal! Jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og ryttere, alle sammen prektig kledd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd» (38,1-4).
Navnene Russland og Sovetjunionen forekommer ikke i Skriften, men denne beskrivelse av invasjonshæren passer på Russland. Den militære invasjonen ledes av «Gog», hvilket refererer til lederen, og «Magogs land», som refererer til området han kommer fra. Magog blir omtalt som en av Jafets sønner i Første Mosebok 10,2 og i Første Krønikebok 1,5. Det er to henvisninger til dette i Esekiel 38,2,6 og endelig i Johannes' åpenbaring 20,8. Gog som hersker, beskrives som «fyrste over Ros, Mesek og Tubal» (Esek 38,2). Ettersom Ros, eller Rosh, er roten til det moderne ordet Russland, synes det å være en forbindelse med dette landet nord for Israel. Gog er også beslektet med «Mesek» og «Tubal» (vers 2). Noen har funnet ut at det ene er en variant av Moskva, mens Tubal ligner på Tobolsk, et område i Ural i Russland. Selv om identifiseringen er usikker, synes Tubal å referere til de gamle skyterne, som drog nordover fra Midt-Østen og endte i det område som i dag beskrives som Russland. Invasjonsstyrken fra Russland støttes av hærer fra fem andre land. Persia (Esek 38,5) er lett å identifisere. Det er det moderne Iran, som selv om det ligger øst for Israel, lett kan slutte seg til Russland i et angrep fra nord. Etiopia er med (vers 5). Man tenker på Kusj eller Etiopia som folket som bodde i et område mellom Egypt og Rødehavet. Geografisk sett befinner de seg altså sør for Israel, men det vil ikke være vanskelig å transportere styrken på sjøen, slik at den kan slutte seg til Russland i angrepet. Libya nevnes også (vers 5). Gomer (vers 6) blir ofte identifisert som de gamle kimrere, som en gang bodde i Lille-Asia og Øst-Europa. Togarmafolket (vers 6) var en nasjon som holdt til like nord for Israel og lå godt an til å delta i invasjonen. En hvilken som helst invasjon av Israel viser manglende respekt for Israels Gud og passer inn i Russlands ateistiske bakgrunn i det tjuende århundre. Hærens geografiske bakgrunn, det teologiske synspunktet og de termer som brukes for å beskrive dem, gir fullgode bevis for at styrken kommer fra Russland og invaderer Israel fra nord. Til støtte for dette har man opplysningen om at invasjonsstyrken kommer fra «det ytterste Norden» (Esek 38,6,15; 39,2). Ettersom Israel ikke ligger så mange hundre kilometer fra Russland, kan ikke beskrivelsen av en nasjon i det ytterste Norden, sett fra Israel, bety noen annen enn Russland. Det er også interessant at Moskva ligger rett nord for Jerusalem.

De gamle krigsvåpen Selv om beskrivelsen av invasjonsstyrken er slik at man relativt lett kan identifisere den, ligger problemet i tolkningen av avsnittet i det faktum at forfatteren beskriver bruken av gammeldagse våpen. Slik heter det i innledningsavsnittet:
«Jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og ryttere, alle sammen prektig kledd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd. Persia, Etiopia og Libya er med dem, alle sammen med skjold og hjelm. Gomer og alle dets skarer, Togarmafolket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg» (Esek3B,4-6). Det faktum at hæren er utstyrt med disse gammeldagse krigsvåpen i stedet for moderne våpen, har gjort at mange ikke betrakter beskrivelsen her som bokstavelig. I stedet for tanks kommer de på hesteryggen, noe som i Russlands tilfelle ikke byr på særlige vanskeligheter, etter som Russland fremdeles bruker kavaleri som en del av militærstyrken. Men skjoldene, sverdene og hjelmene tyder ikke på at det er en moderne hær. Noen har forsøkt å forklare ordbruken ved å si at Esekiel beskrev kri gen i termer som han forstod og at vi må bytte ut uttrykkene med dem som betegner moderne våpen. Etter hvert som beskrivelsen skrider fram, legges det til flere våpen, som buer og piler, staver og spyd (Esek 39,9). Det faktum at disse våpen senere skal brennes (vers 9), gjør det vanskelig å godta dem som bilder på moderne våpen, ettersom disse som regel er av metall og ikke av tre. Det endelige svar ligger muligens ikke i forsøk på å forklare dette avsnittet av historien, men bare fastslå at det indikerer at forut for denne krigen vil det være en stor nedrustning i verden. Under slike forhold, hvis Russland ønsker å angripe Israel og mangler moderne våpen, kan man raskt fabrikkere store kvanta med våpen av denne typen og utruste hæren med dem. Hovedtanken med avsnittet endres imidlertid ikke med beskrivelsen av våpnene.

Israel beskrevet som en fredelig og intetanende nasjon I forsøket på å bestemme tidspunktet for denne krigen i den profetiske timeplan, er det viktig å merke seg hvilken vekt det legges på at Israel lever i fred når invasjonen skjer. Øyensynlig kommer angrepet uventet. Israel er ikke militært forberedt på dette. Det nevnes ikke noe sted at inntrengerne møter motstand. I stedet beskrives Israel som en nasjon som lever i fred:
«Rust deg og gjør alt ferdig, du og alle dine skarer, som har samlet seg hos deg. Du skal være deres vokter. Når lang tid er gått, skal du bli mønstret. Ved årenes ende skal du komme til et land som er utfridd fra sverdet. Dets folk er samlet fra mange folkeslag, opp på Israels fjell, som sta dig hadde ligget øde. Men nå er det ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen. Dit skal du dra opp. Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med deg» (Esek 38,7-9).
Invasjonsstyrken er ivrig etter å angripe Israel, men Israels land beskrives som et område som er «utfridd fra sverdet», og Israels folk beskrives som «samlet fra mange folkeslag, opp på Israels fjell, som sta dig hadde ligget øde». Israel beskrives videre som et folk som er «ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen» (Esek 38,8). Som pekt på tidligere, passer dette med det profetiske bildet av første halvdel av de sju år som fører fram til Kristi annet komme. Dette blir en fredstid, da Israel lever i en pakt med herskeren over de ti nasjoner. Det forhold at Israel lever i fred, beskrives videre i omtalen av invasjonsstyrken:

«Så sier Herren Herren: På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut en ond plan og si: Jeg vil dra opp mot et land med åpne byer, jeg vil komme over fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og verken har bom eller porter - for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle» (Esek 38,10-12).
Israels byer blir beskrevet som uten murer, noe som stemmer med den nåværende situasjon, da murer ikke lenger holder inntrengere borte (vers 11). Det står også at det er «fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og verken har bom eller porter» (vers 11). De bor i et land som beskrives som «ruiner som er bygd opp igjen», og folket sies å være «sanket sammen fra folkene» (vers 12). Alt dette stem mer med den situasjon Israel opplever under fredspakten med herskeren over de ti nasjonene. Det er tydelig at det her dreier seg om en politisk situasjon der ikke bare Israel angripes, men hele den tistatsgruppen som kontrollerer Midt-Østen på denne tiden. Dette støtter den tanke at vi her har Russlands siste desperate forsøk på å erobre verden. Israel beskrives som «mitt (Guds) folk Israel» som «bor trygt» (vers 14).

Hensikten med invasjonen Avsnittet som beskriver denne framtidige krig, gjør det klart at de som invaderer, søker materiell vinning. Det sies at de har bestemt seg for å «rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er samlet fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle» (Esek 38,12). I vers 13 beskrives de som at de tar med seg bytte, sølv og gull, fe og gods. Invasjons hærens store tallmessige overlegenhet beskrives slik: «Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet» (vers 9). Hæren sies å komme fra «mange folkeslag». Det blir «en stor skare og en tallrik hær> (vers 15). Selv om de er ute etter materiell vinning, er det egentlig Gud som trekker dem inn i krigen: «Og du skal dra opp mot mitt folk Israel som en sky og skjule landet. I de siste dager skal det skje. Da lar jeg deg komme over mitt land, for at folkene skal lære meg å kjenne, når jeg for deres øyne åpenbarer min hellighet på deg, Gog!» (vers 16).

Invasjonen beskrives Profeten beskriver i detaljer det som skal skje når denne mektige hæren invaderer Israels land:
«Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn. Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig, på den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. Havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører seg på jorden, og alle mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt åsyn. Fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden. Og jeg vil kalle på sverdet mot ham på alle mine fjell, sier Herren Herren. Den enes sverd skal vendes mot den andre. Og de skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og med et skyll regn og haglsteiner. Ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham» (Esek 38,18-22).

Som det går klart fram av profetien, vil invasjonen vekke Guds harme (Esek 38,18), og det blir en rekke katastrofer. Først blir det et stort jordskjelv i landet (Esek 38,19). Dette jordskjelvet vil påvirke fisker, fugler, dyr og alle skapninger på marken. Fjellene blir sprengt og bygningsmurer faller (vers 20). Den neste store dommen fra Gud fører til forvirring i den multinasjonale hæren, slik at de begynner å kjempe mot hverandre: «Den enes sverd skal vendes mot den andre» (Esek 38,21). I forvirringen som opp står i forbindelse med jordskjelvet, er det lett å forstå at troppene kan begynne å bekjempe hverandre. En tredje dom kommer over hæren i form av pest og blodsutgytelse. Gud vil bruke pest mot Israels fiender, noe som også har vært brukt i andre situasjoner (f. eks. Jes 37,36). På toppen av alt dette blir det en dom fra Gud i form av skyllregn og haglsteiner og brennende svovel (Esek 38,22). Selv om det virker som naturkatastrofer for hæren, er det Guds overnaturlige gjerninger som utløses. Som illustrert i Johannes' åpenbaring 16,21 kan uvanlig store hagl være dødbringende. Den brennende svovelen minner om Sodomas og Gomorras fall (1 Mos 19,24). Noen har tolket den brennende svovelen som et resultat av at jordskjelvet utløser slumrende vulkaner, så de spyr ut sin brennende ild. Uansett hvordan man skal forklare dette, er resultatet tydelig. Invasjonshæren blir ødelagt. Gud bruker dette som et middel til å demonstrere sin makt for folkene: «Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er Herren» (Esek 38,23).
Invasjonshæren ødelegges Profetien fortsetter. Nå beskrives den fullstendige ødeleggelsen av invasjonshæren: «Jeg vil slå din bue ut av din venstre hånd og la dine piler falle ut av din høyre hånd. På Israels fjell skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg. Jeg gir deg til føde for all slags rovfugler og for markens ville dyr. På marken skal du falle. For jeg har talt, sier Herren Herren» (Esek 39,3-5). Når Gud angriper angriperne, vil de slippe sine buer og piler. Deres døde kropper blir til føde for gribber og villdyr. I vers 4 går det fram at hele hæren vil bli utslettet og at ingen vil overleve: «På Israels fjell skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg.»

Etterhøst av slaget Etter at det er slått fast at Guds hensikt er å forkynne makten i sitt hellige navn (Esek 39,7-8), sies det at det som blir igjen etter slaget, skal bli tilstrekkelig brensel i sju år:
«Da skal de som bor i Israels byer, gå ut og gjøre opp ild og holde den ved like med rustninger og små og store skjold, med buer og piler og staver og spyd, og de skal holde ilden ved like med det i sju år. De skal ikke hente ved fra marken og ikke hogge i skogene, men med rustningene skal de holde ilden ved like. De skal røve fra dem som har røvet fra dem, og plyndre dem som har plyndret dem, sier Herren Herren» (versene 9-10).

Opplysningen om at ilden skal holdes ved like i sju år, reiser spørsmå let om hvordan dette skal forstås i forhold til Kristi annet komme, etter som det synes å gå fram at angrepet vil finne sted mot slutten av den før ste perioden på tre og et halvt år av de sju år som går forut for det annet komme. Det betyr at det er tilstrekkelig tid til at det kan brenne opp før det annet komme. Men brenningen danner ikke i seg selv noen profetisk tidstabell, og selv etter Kristi annet komme vil livet gå videre, og det blir nødvendig å ha varme. Dette er derfor ingen innvending mot at man plasserer invasjonen mot slutten av de første tre og et halvt år. Profetien beskriver i detaljer hvordan de døde skal begraves (Esek 39,11-16). Det vil ta sju måneder å begrave de døde, og etter det vil man stadig finne døde kropper som skal begraves. Scenen ligner den som beskriver Kristi annet komme, når gribbene innbys til å feste på døde kropper (versene 17-20). Det er imidlertid noe helt annet enn det som beskrives i Johannes' åpenbaring 20,7-9, når jorden ødelegges straks etter krigen som omtales.

Guds hensikt med å ødelegge invasjonshæren Esekiel siterer Gud, som i ødeleggelsen av invasjonshæren forkynner sin motstand mot det onde og sitt ønske om å gjenopprette Israel:
«Jeg vil åpenbare min herlighet blant folkene, og alle folkene skal se den dom som jeg har holdt, og min hånd som jeg har lagt på dem. Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dagen og i framtiden. Folkene skal skjønne at det var for sin misgjernings skyld Israels hus ble bortført. Det var fordi de hadde vært troløse mot meg, så jeg skjulte mitt åsyn for dem og gav dem i deres fienders hånd. Og de falt for sverdet alle sammen. Dette gjorde jeg med dem på grunn av deres urenhet og deres overtredelser, og jeg skjulte mitt åsyn for dem» (39,21 -24).

Samling av Israel Esekiel fortsetter å beskrive hvordan Gud skal gjenopprette Israel:
«Derfor sier Herren Herren: Nå vil jeg gjøre ende på Jakobs fangen skap og forbarme meg over hele Israels hus, og jeg vil vise meg nidkjær for mitt hellige navn. De skal bære sin skam og all den troløshet de har vist mot meg, når de bor trygt i sitt land, og ingen forferder dem. Når jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra deres fienders land og åpenbarer min hellighet på dem for mange folks øyne, da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud. For jeg har bortført dem til folkene, men igjen samlet dem til deres land, og jeg lar ikke noen av dem bli tilbake. Jeg vil ikke mer skjule mitt åsyn for dem, for jeg vil utgyte min Ånd over Israels hus, sier Herren Herren» (39,25-29).

Dette synes å bli oppfylt ved det annet komme. Selv om enkelte detaljer i denne profetiske beretning nødvendigvis ikke er helt klare, er resultatet av slaget klart nok. Russlands siste forsøk på verdensherredømme mislykkes fullstendig. Deres hærer blir knust, og til og med i deres eget hjemland vii de bli utsatt for ild fra himmelen (Esek 39,6). Den endelige form for hedensk makt vil følge, idet tinasjonersgruppen blir verdensregjering. Russland kan ha vært en hindnring for dette, og det at de nå settes helt ut av spill, kan forklare hvordan diktatoren i tinasjonersgruppen over natten kan proklamere seg som hersker over hele verden uten motstand. Denne krigen kan godt bli springbrettet som fører til at herskeren i Midt-Østen kommer til makten i de siste tre og et halvt år før Kristi annet komme. I den perioden skal Israel gjennomgå en fryktelig trengsel, og verden vil stort sett bli ødelagt. Ettersom denne profetien aldri er blitt oppfylt tidligere, er dens oppfyllelse i fram tiden en påminnelse om at Gud fremdeles er på tronen og at det vil komme et oppgjør med Guds fiender i Guds tid og på Guds måte.